Topptur med tunga rett i munnen

Ski og løssnø er en fantastisk kombinasjon. Det er ingenting som får meg til å glemme tid, sted og bekymringer slik som en fin fjelltopp med 30 cm fersk nysnø. Det er så fristende å sette utfor i løssnøen; og det er akkurat det som kan være skummelt, fordi skikjøring på feil sted utsetter en for en usynlig risiko. En risiko som er vanskelig å bedømme og som kan være så mye større enn man aner.

Skredulykke på nært hold

På kvelden skjærtorsdag 2010 kjempet legene ved sykehuset i Tromsø forgjeves for å redde min venninne og hennes mann etter at de ble tatt av snøskred. Bare noen dager tidligere hadde vi snakket om å ta denne turen i lag, men jeg forandret planen, og dro til Lofoten isteden. De ble tatt på Kvaløya, ved Tromsø, etter å ha kjørt ned en bratt bakke der de ble stoppet av en is-foss. De snudde for å gå tilbake den veien de kom, da de fjernutløste snøskredet over seg. Snøen buldret nedover, og tok med seg de to. Noen ganger er naturkreftene så brutale at livene ikke står til å redde. Det er smertefullt å innse at de to, som var svært aktive innen friluftsliv og som hadde store fremtidsdrømmer, nå var revet vekk. Skredulykken satt dype spor og forandret mine holdninger; i etterkant av denne hendelsen gikk jeg mange runder med meg selv hvor jeg tok opp store spørsmål rundt risikovillighet, kvalitet på skredfarevurdering, terrengvalg og kjøremønster. Jeg har jo kjørt ned bratte fjellsider utenfor løypene i Sveits da jeg var skibumse, falt i skredterreng, gått på topptur mens uværet stod på, og oversett faretegn, senere har jeg også tenkt «sikkerhetsdelen (litt innføring innen redning) har jeg så det kan jeg». Alt har gått bra, både med meg og de jeg kjørte ski med – til påsken 2010.

Med hjertet i halsen og tungen i munnen

Det er mange som tror at frikjøring og topptur handler om å flaske rundt i ukjent, bratt terreng med hjertet i halsen og hodet fullt av adrenalin. Det er imidlertid ikke slik det fungerer, i hvert fall ikke for mange av oss. Jeg er enig i at det finnes risiko og at man bør være rustet med lang erfaring, finslipt skiteknikk og rett utstyr for å oppholde seg i skredfarlig terreng.

Jeg prøver å forberede meg med å se terrenget gjentatte ganger på avstand, vurdere skredområder, finne svake lag i snødekket, tenke hvor utbredt de er og hvordan de styrer meg i valgene mine, utvei fra området og til slutt før kjøring: hvordan er forholdene akkurat nå, og kan noe endre forholdene i løpet av turen? Jeg ser på værhistorikken og snakker med lokale folk før jeg beveger meg opp i fjellet. Grunnen til at jeg stopper, graver i snøen og peker ut linjer er fordi jeg ønsker å vurdere sikkerheten hele tiden.

Ski er en kontrollsport. Mange har etter min mening ingenting å gjøre i skredterreng, og hvorfor de absolutt må kjøre så bratt når de ikke en gang kan kjøre kontrollert i slakt terreng, er et godt spørsmål å belyse. Tross alt trives de aller fleste bedre i slakere terreng og er vår evne til å finne den beste kjøresnøen avgjørende for vår og andres trygghet. Det som imidlertid er viktig er at vi holder oss innenfor våre begrensninger og kommer levende ned til varm kakao, som planlagt. Hva som er hasardiøst og hva som er en gjennomtenkt vurdering, avhenger av hvilken bakgrunn man har, både innenfor ski og skredfaget. Hvis man er det minste usikker, vet man i realiteten at man er på vei i feil retning.

Er man noen gang utlært?

For en liten stund siden overhørte jeg en samtale som omhandlet topptur og teknikk. Vedkommende hadde skaffet seg topptur utstyr og var nå interessert i å ta et sånn «toppturkurs». «Sikkerhetsbiten har jeg nemlig alt tatt». Jeg forundrer meg ofte over sånne utsagn. Hva betyr det? Har folk generelt lært nok på et skredkurs? Etter at jeg tok mitt første skredkurs skjønte jeg plutselig litt mer av skredboka jeg hadde forsøkt å lese. Men jeg er langt fra utlært; selv etter mange års erfaring, guiding og jobbing som skredobservatør for Varsom (det Norske skredvarselet), kan jeg litt – men langt fra alt. Fremdeles sitter vi med ubesvarte spørsmål om hvordan og hvorfor snøen oppfører seg som den gjør.

Det som gjør meg bekymret er den nye offpiste kulturen: randonee ser ut til å være den nye folkesporten for alle Nordmenn som noen gang har hatt (fjell)ski under beina. Jeg er bekymret over tendensene i det Norske miljøet som har gått fra en «gå rundt» til «stå på/gå over»-kultur. Kulturen dyrker frem toppturgåere/offpiste kjørere som verken har #alpine forutsetninger, #ydmykhet eller #snøkunnskap for å komme seg levende hjem til kakao. 

Ulykkesstatistikken fra IKAR, der antall omkomne i heisnære nedfarter i mange år har utgjort mellom 1/5 og 1/3 av alle som har mistet livet i snøskred i de rundt 20 medlemslandene, taler for seg selv. Når flere oppsøker komplekst terreng (uten å vite at de gjør det, eller har forutsetningene på plass), skjer det flere ulykker i vinterfjellet. Felles for alle skredulykker er at de involverte har feilvurdert risikoen og betalt med livet sitt. Selv «eksperter» og dyktige skikjørere tar feil når det gjelder skredfare. Det er bare å holde tunga rett i munnen.

Om å være dyktig på ski

Vi jobber daglig for at flere skal bli dyktigere på ski. Det å kunne kjøre ski, ordentlig altså, teknisk korrekt – går som et rødt trå gjennom alle kursene vi gir. Det er sant at sannsynligheten for at en dyktig skikjører faller mindre, og at de kan holde en større hastighet som igjen lager mindre trykk på snødekket. Det har vist seg, at ved fall kan belastningen på snødekket være 6-7 ganger sin egen kroppsvekt (Landrø, 2008). Frikjøreren kan være dyktig til å unngå stort trykk på snøen og han kan være så flink på ski at han kan kjøre unna et snøskred hvis forholdene ligger til rette for det. På den andre side er en frikjører ikke flinkere til å vurdere snøskred kun på bakgrunn av skiferdigheter. Dette stå-stedet om at frikjørere har mulighet til å håndtere snøskred kan argumenteres for og i mot ut i fra hvilke elementer du vurderer tyngst, og hvilke ledd av opplevelsen du skal fokusere på. Det er mange om, men, og hvis i denne påstanden. Men når det kommer til stykke er vi alle like under snøen hvis vi blir tatt. Det er bare å holde tunga rett i munnen.

Dyrk frem kunnskap, erfaringer, gode holdninger og skikkelig skiteknikk

Jeg mener at vi må fokusere på å dyrke frem gode holdninger. Kunnskap og erfaring (gjennom flere! kurs og øvelse) skal i større grad kunne sette oss i stand til å ta beslutninger vi kan stå for. Våre skiferdigheter legger til rette for at vi kan kjøre så trygt som mulig.

Så, kom deg på kurs i vinter også; Et lite kurs er ikke nok. Vis interesse, stil spørsmål – undersøk og vurder. Få bedre snøkunnskap hvis du føler du har terrenget under kontroll. Lær deg terrengvurdering om du ikke kan det fra før. Kom deg ut, få egenerfaring, stikk nesa i snøen og prøv å finne det svake laget det varsles for. Forbli ydmyk – ingen av oss har 100% kontroll. Først da er du på rett vei.

Vinter i Myrkdalen

Bilen er pakket og vi er klare for en lang kjøretur. Seks timer tar det å komme seg til vestover. Skiene er samlet og huset forlates i 10 dager om gangen, og alt det for å jobbe i snøsikre Myrkdalen i Voss kommune. Dette gleder vi oss skikkelig til! Anlegget har herlig off-piste terreng og er et snøhull – her faller det nemlig mer snø enn andre plasser i Europa; Myrkdalen står på 2.plass når det gjelder snømengde!

Med mye snø og mye satsing har Myrkdalen blitt bedre og bedre kjent i den alpine verden. Spesielt på godværsdager er anlegget en sikker vinner for heisbasert frikjøring. På de tåkete dagene finnes det også noe fin skogskjøring å sikte mot.

Vi i Powder and Dirt gleder oss til å jobbe med og for SnowMind, som søker spenningen og de gode opplevelsene ved å «fly» over snødekt landskap og arrangerer en rekke kurs, har lang og variert erfaring med opplæring av skientusiaster på alle nivåer fra inn og utland. SM har privatundervisning, skredkurs, toppturkurs, arrangerer turer og utdanner yrkesutøvere.

Kanskje vi sees i pudder paradiset i år?

(bildene: Sverre Hjørnevik)

Tryggere ferdsel tidlig i sesongen

Snødekket etter første snøfall om høsten vil ha ferre lagdelinger enn snødekket har midt på vinteren og vil då vere lettere å vurdere. Likevel er det en del ulykker tidlig på sesongen. Her har du våre tips til tryggere ferdsel tidlig i sesongen.

Snøskredvarslinga på varsom.no starter snart, vel å si den 1. desember. Fram til da bør du gjøre de gode vurderinger selv for å gå trygt i fjellet på den første snøen. Her har vi samlet noen tips som kan gjøre turen litt tryggere. Men husk at forholdene kan endre seg fra høst forhold til full vinter i løpet av kort tid.

4 tips for å unngå skred tidlig i sesongen:

1.    Følg med på forholdene. Har snødekket endret seg, dvs. har snødekket nå fått lagdelinger? Da bør du gjøre de samme vurderinger som du vanligvis gjør midt på vinteren.
2.   Ta det rolig. Du har en lang sesong framfor deg. Bruk de første turene til å trene med skredutstyret ditt og finn igjen skiteknikken.
3.   Skaff deg fersk kunnskap. Det er nå lenge siden du har gjort skredvurderinger. Kanskje du kan repetere litt med å lese på varsom sin snø skred skole eller les deg opp med boka «staying alive in avalanche terrain» av Bruce Temper / Skikompis av Christer Lundberg Næs (eller andre)?
4.   Ikke storm ut i stormen. Du er kanskje ivrig etter å komme deg ut i snøen? Husk at snøen trenger tid for å stabilisere seg, selv om det ikke har blitt ordentlig vinter enda.

Tenk terreng

Hvis du er ute på ski vil du mest sannsynlig søke etter de delene av terrenget som har fått mest snø. Tenk nøye over hvorfor det ligger mye snø akkurat her. Mest sannsynlig er dette fordi at du har funnet en terrengformasjon som samler mye snø. Det vil si at det er store muligheter for at det ligger fersk fokksnø her, og at det kan vere blåst inn store mengder fokksnø.

Terrengfelle?

Renner, bekkedaler og forsenkninger i terrenget vil være terrengformasjonar som tidlig har blitt fylt opp med snø og dermed gir muligheter for å gå på ski eller kjøre skuter. Hvis du befinner deg i slike terrengformasjoner må du hele tida tenke på at du er i en terrengfelle, og selv små skred fra sidene vil være nok til å begrave deg.

Fjorårssnø

Snøen som ligger igjen fra i fjor har ofte en hard og glatt overflate på høsten. Når det kommer nysnø oppå denne kan det ta lang tid før vi får gode bindinger mellom nysnøen og fjorårssnøen. Så lenge nysnøen er ubunden (løs), og det ikke er for store mengder av den bør du være trygg, men når den begynner å danne flak må du vurdere bindingene til underliggende snø. Snø som ligger igjen fra sist vinter når høsten har kommet, og som ikke har fått nysnø oppå kan du regne som stabil i seg selv.

Lite snø

Et rimlag på bakken før den første snøen faller, kan bety et dårlig start på selve oppbyggingen av snødekket.

Tidlig på sesongen vil snødekket være tynt. Et tynt snødekke gir gode forhold for danning av kantkorn hvis snøfallet har blitt etterfulgt av kaldt oppholdsvær. Perioder med slikt vær kan også gi rimdanning på toppen av snødekket. Både rim og kantkorn vil være dårlige underlag for senere snøfall. Rim som ligger rett på bakken og snør ned vil også være et dårleg fundament for overliggende snø. Rim og kantkorn kaller vi for vedvarende svake lag. Husk at den ferske snøen også kan skli ut som skred rett på bakken hvis underlaget er glatt, for eksempel i grasbakkar eller på svaberg.

Finn informasjon

På regobs.no (web og app) kan du se om andre har lagt inn snø og skredobservasjonar i det området du skal på tur. For å gjøre turen tryggere for andre er det også fint om du legg inn dine observasjonar av for eksempel faretegn eller mangel på disse. Hvis du også legger ved et bilde som viser snøforholdene så er dette god informasjon som vil komme andre til nytte.

Første skitur

Det kan være lenge siden du har brukt skredutstyret ditt. Husk å sjekke at Sendar/mottakar virker og har batteri før du reiser hjemmefra. Bruk også litt tid tidlig i sesong på å friske opp ferdigheter og kunnskap. Øv med sendar /mottakar og les på skredskolen.

Ny oppdagede stier

«Kom igjen – vi skal bare se rundt hjørnet» pleide min far å si hver gang vi var et nytt sted. Et sukk fulgte gjerne rett etter utsagnet, men den som ble med kom ofte hjem med underlige historier eller bilder av flotte steder vi ellers aldri ville ha sett.

Fremdeles følger jeg gjerne denne utfordringen. Tross alt går og sykler vi altfor ofte akkurat på de samme stiene som før. Eller tar de rutene alle andre har gått/kjørt før oss. Det inspirerte oss til å ta frem kartet av nærområdet og begynne å utforske. Vi satt oss fast i myr, fulgte sauetråkk, måtte trille og bære sykle både opp og delvis ned, men du verden; vi fant masse bra!

Det har ikke slått meg før nå, men Gausdal er en bortgjemt perle når det gjelder stisykling, og selve syklingen er kanskje til å med bedre enn på Skeikampen. Gausdal er også langt fra flat – man får ofte motsatt inntrykk når man kjører gjennom dalen og oppover mot fjellet – her finnes flytstier, bratte tekniske partier, skogstier og gamle lier som har alt og kan måles med Nesbyen og lignende.

Vi forholder oss ulikt til omgivelsene etter hva slags stier vi følger. På bred sti øker vi tempoet og retter ofte oppmerksomheten mot annet enn turen og naturen, som jobb og hverdagsproblemer. På smale stier som dette, derimot, er vi mer opptatt av det som er nært oss, vi senker tempoet og fokuset veksler mellom å være inn og ned og frem og utover. Det synes å stemme nå. Hverdagen kjennes milevis unna. Vi har nok med å se. Trille. Tenke. Og føle. Vi nærmest er i de irrgrønne bregnene. I blomstene, i den bratte bjørkeskogen. I fossefallene, stigningene, de brekende sauene og rypene vi flyr opp. I kroppen, slitet og svetten. Og i gleden av å straks kunne kjøre det hele ned igjen på sykkel; over rotene. Små hopp over steinene. Drop. Om bare dagen kunne vare en hel evighet..

Stien brer seg utover foran oss. – Jo, her kan vi jo drive i dagevis, og med shuttling! Vi kan kjøre folk opp, og de sykler ned en av de tre stier vi har funnet den siste uka. Disse stier har forskjellig vanskelighetsgrad men alle inneholder massevis av utfordringer og rom for gledesrop for hver en stisyklist. Blant annet fant vi en 3 km flytsti som med litt vedlikehold og tilpasning vil gi mye fart. Er man en dag i området kan denne stien kombineres med den 2.5 km lange djupå-stien, som byr på herlig bratt skogskjøring og korte, krevende tekniske partier. Eller hva med omlag 5 km flyt på kapteinsruta, som er en litt mindre teknisk krevende rute men som tar deg med inn i et variert landskap! Her kan du bli en teknisk bedre stisyklist, og mest av alt, her kan gledesrop høres fordi vi har hele området for oss selv. Sesongen er ikke over enda – selv om nedbøren kom som snø i dag – så hvis dere er en gruppe som ønsker å sykle sti på disse nyoppdagede stier, ta kontakt så sørger vi for en herlig dag!

Her får du en liten teaser av den 3 km lange flytstien i Gausdal.

Friluftsliv forenkler refleksjon

Friluftslivet er det frie, enkle livet, i ren luft, som gir det opprinnelige i oss sin rett igjen. (Fridtjof Nansen). Ildsjeler, optimister, sprellemenn, drømmere, samlere, helter, oppdagere, livsnytere: mennesker som lever et friluftsliv. Jeg er en av dem. Adrenalin, mestring, formidling og glede er grunner til at vi velger friluftsliv som levemåte og lidenskap.

Alle står ute, klare for å dra. Ut skal vi, ut til fjells. Inn i bilene for å kjøre de få kilometerne til toppen som tårner over omliggende fjell, for i dag skal vi oppdage hvordan vi takler utfordringer, og hvordan de henger sammen med problemene vi har, og ikke minst skal vi forsøke å gå et skritt fremover mot en løsning. Naturen hjelper oss nemlig til å reflektere over problemer i livet; En Amerikansk studie fra 2009 viser at opphold i naturen øker oppmerksomhetskapasiteten og de positive følelsene, samt det å ha en positiv effekt på evnen til å reflektere over problemer i livet. Effektene var sterkere ved opphold i naturen, sammenlignet med å se bilder av natur.

Ti stykker er vi. Unge lovende mennesker som strever med hvert sitt. Spesielt en av jentene åpnet seg opp, i går kveld, da vi satt og spiste middag og så utover fjorden. Hun forteller at hun, på en alder av 28, fremdeles bor hjemme hos far og mor. Det har hun nå fått nok av, spesielt etter at moren behandler henne som 12-åring og «passer på» at hun gjør som moren sier. Om hun kan åpne vinduet om morgenen, rydde og ordne.. At moren kommuniserer slik er på en måte forståelig – denne jenta har nemlig aldri tatt steget og blitt ordentlig selvstendig. Moren beholder sin vanlige rolle, og relasjonen forandrer ei. Så forteller hun at hun har vanskelig for å ta valg, og at hun alltid heller mot den letteste løsningen. Det gjenkjenner jeg etter hva jeg har sett de siste dagene på fjellet, på bre og i kajakk: hver gang jeg har lagt frem et valg, har hun valgt det letteste alternativet.

Forskere har funnet ut at vi tenker et sted mellom 60-80 000 tanker i løpet av døgnet. Hele 75 prosent av dem har vi tenkt før, det betyr at tankene våre dreier seg om de samme tema og at de følger bestemte tankemønstre.

– Tankene våre dreier seg oftest om det vi ikke vil skal skje, det vi bekymrer oss for eller det vi er redde for. Når vi bekymrer oss og tenker på det vi tror vi ikke får til, er det de bildene vi får i hodene våre, fremfor det vi ønsker og vil skal skje. Når vi fokuserer på dette og på det vi ikke er gode nok til, synker vår selvfølelse og vår selvtillit. Det er jo slik at våre tanker setter i gang følelsene, og dernest handlingene vi utfører; vi gjør jo faktisk kun det hjernen og tankene våre sier at vi skal gjøre. Denne indre dialogen – og ofte diskusjonen – vi har med oss selv er det veldig viktig å være oppmerksomme på. Som regel stiller vi mye større krav til oss selv, og er strengere mot oss selv, enn vi er mot noen andre. Vår indre dialog kan være kravstor og nedlatende og gi oss en følelse av at vi ikke er gode nok, flinke nok, sterke nok og så videre.

For å bygge opp sin selvfølelse og selvtillit, handler det først og fremst om to ting:

1. Å bli bevisst sine gode ressurser, egenskaper og ferdigheter.

2. Å ha en god indre dialog som motiverer og anerkjenner deg selv, slik at du får til det du ønsker.

– Det handler om å endre sin indre dialog fra å være streng og nedlatende, til å bli mer motiverende og oppmuntrende. Det handler om å akseptere og bli glad i seg selv. Slik blir en tryggere på seg selv.

Akkurat dét kan være vanskelig nok. Men tilbake til hun jente på 28 år som alltid velger det letteste –  sekkene hives på ryggen og beinene følger stien som bærer bratt oppover. Etter 1.5 timers vandring og klyving kommer vi frem til et lite vann og noen i gruppa er modige nok til å trosse det kalde vannet. Det er fremdeles et godt stykke igjen til topps, og enda flere vanskelige partier skal trosses av dem som velger å gå videre. Jeg gir valget: bli her, nyt været, utsikten og hva du har fått til – eller bli med til topps, som er en times klyving unna.

På et vips er toppen i nærheten. Gruppa har klart seg godt og er nå i ekstase. Utsikten er heftig og folk er stolte at de står her, på denne toppen. High fives, latter og gledesrop fyller ørene mens jeg ser meg om og sjekker hvordan hun jente har det. Der står hun; med et bredt smil rundt munnen. Hun har klart seg – det var tøft, vanskelig, til å med litt skummelt på turen opp – men her står hun. Fornøyd ser hun opp og forteller at hun etter gårdagens samtale har bestemt seg for å ta den vanskelige/skumle alternativet hvis de måtte foreta seg et valg igjen. Selv om det var med et tungt hjerte og lite selvtillit, så gjorde hun det likevel og lyktes med det. Det første skrittet var tatt: hvis man vil øke selvtilliten sin, må man sørge for å lykkes med ting!

Ei måned senere plinger det inn en beskjed. Det er fra henne. Etter at hun har kommet hjem har hun tatt samtalen med moren og begynt å se etter egen leilighet. Hun har også foretatt seg et valg, et valg om å velge det som ser vanskelig ut. Kommunikasjonen og relasjon med mor har bedret, og alt ser så mye mer positivt ut.

Jeg reflekterer: Her, ute i naturen, sammen med andre får jeg mulighet til å leve ut drømmen. Drømmen om å bruke mest mulig tid på tur sammen med andre mennesker, for så å se mestring og naturglede hos de. Det koster, men gir meg også energi. Det å se mennesker trives i stor natur, eller ha en stor opplevelse i naturen sammen med andre, gir meg ekstremt mye energi. Energi til å forsette å utvikle meg som menneske og guide.

Profesjonell kompetanse, ja takk!

Hvem kan gjøre hva som guide eller instruktør i det bratte friluftslivet? Utdanning og kompetansekrav til veiledere i det bratte friluftsliv og kommersialisering av friluftslivet leder til dagsaktuelle utfordringer og spørsmål.

Vi i Powder and Dirt setter din sikkerhet i høysetet. Derfor legger vi vekt på at alle instruktører er kompetente og ikke bare har erfaring, men også utdanning. Utdanning koster. Det koster å ha friluftsliv som levebrød, mer enn man tror; De største kostnader er tid og penger – i mange forskjellige varianter. Vi for eksempel jobber frem mot å bli EO-MTB (international professional mtb instructor-guide) godkjent. For å gå veien må vi:

  • logge mange timer på stisykkel i relevant terreng; slik terreng må vi ofte reise til; synlige kostnader er da bensin, kanskje et fly til et annet land, og reparasjoner underveis. Usynlige kostnader er tid der man ikke tjener penger, tid som man ikke får brukt med sin familie (tenk tid med barn), ha velfungerende sykler, etc.
  • ta utdanningen når vi har kommet oss på nivå; en synlige kostnad er jo selve utdanningskostnaden og reisen dit. Usynlige kostnader er igjen tid; tid man bruker på kurs/utdanningen isteden for inntektsgivende jobb, tid man er borte fra familie og venner. Selvsagt skal stisykkelen fungere som den skal underveis.. reparasjoner og sykkeldeler, klær og annet utstyr skal også være på plass.
  • Hvis man da har jobbet godt og består eksamen har man lov å juble. Det er lov å juble høyt og samtidig slenge litt ekstra penger på bordet for å dekke medlemsavgifter, forsikringer, etc.
  • Endelig har man fått det kompetansemessige på plass, alt av markedsføring er betalt, og kan man begynne å tjene tilbake pengene og tjene noen nye kroner. For kompetanse skal jo gi avkastning!?

Gir kompetanse avkastning? Kompetansens verdi – og utfordringer rundt det – i Norge

Friluftsliv i Norge har en lang historie. Dens utvikling i dag er viktig for både næringen og nasjonal identitet i sin helhet. Norge har unike kvaliteter som friluftsområde, og dette har ført til voksende kommersialisering og virksomhet på mange områder. Denne utviklingen er i utgangspunkt positivt, men det resulterer også i små og store utfordringer.

For å utvikle gode opplevelsesprodukter må sikkerhetskrav og krav om sertifiserte, kompetente instruktør-guider være på plass. Instruktørene i Powder and Dirt har tatt relevant utdanning og er sertifiserte. For å oppnå så stor glede som mulig med så liten risiko som mulig, er Powder and Dirt medlem av diverse organer som setter en nasjonal standard for instruktører, førere og kursarrangører i fjellsport. Gjennomtenkte arbeidsmønstre og konsekvensreduserende tiltak øker vår sjanse for å gjøre gode og bevisste valg i vårt ansvarsfulle arbeid.

Litt om historien

Først på 1970-tallet kom for alvor en norsk, friluftslivspolitikk noe som etter hvert skulle få store konsekvenser for organiseringen av friluftslivet. Norske myndigheter så på det som sin oppgave å stimulere og legge til rette for økt friluftslivsutøvelse i befolkningen. Gjennom 1970- og 1980-årene foregikk det en institusjonalisering av friluftslivet ved etableringen av Norges høgfjellsskole, at friluftsliv ble opprettet som høgskolestudium – både som eget fag og som en del av lærerutdanningen – samt oppstart av friluftslivslinjer på folkehøgskoler og etablering av leirskoler (Repp, 1993). Friluftslivsveiledning, slik vi kjenner det i dag, oppstod idet friluftslivet ble trukket ut av det spontane friluftslivet og inn i kurs og opplæringssammenheng tidlig på 1970-tallet. Veiledning i friluftsliv ble etablert som en didaktisk undervisningsmodell18, og utgangspunktet var miljøet rundt Nils Faarlund og Høgfjellsskolen hvor den primært ble utviklet i kurs- og opplæringssammenheng innen fjellsporten (Bischoff, 2000; Repp, 2001). Modellen som ble utarbeidet har senere blir brukt som et grunnlag for friluftslivsveiledning av både høgskoler, folkehøgskoler, frivillige organisasjoner og kommersielle aktører.

Selv om enkelte friluftslivsorganisasjoner her til lands har eksistert i over hundre år, foregikk både utøvelse av friluftsliv og veiledning frem til 1970-tallet i familie- og vennekretsen hvor de eldste videreformidlet sin erfaring og kjennskap til livet og naturen til de yngre generasjonene (Faarlund, 1991; Jensen, 2003) fikk gradvis opparbeidet erfaring i rollen som formidler/veileder. Gevinsten ved en slik praksis var rekrutteringen av personer med spesiell tilknytning til kursstedet. De praktiserte lokal etikk, hadde ofte god lokalhistorisk innsikt, detaljert kjennskap til terrenget og oversikt over farbare veier under ulike værforhold i området. Friluftsliv var på den tiden å regne som en uformell tradisjon.

Realiteten i dag. Dessverre har vi i senere år ikke klart å overføre denne kunnskapen om naturvennlig og sikker ferdsel. Realiteten nå til dags er at personer (som utgir seg for å være guider/førere) tar seg friheten av å dive med kommersiell friluftsliv uten å ha denne opparbeidede kompetansen. Deres arrangementer og evt andre instruktører de bruker er kvalitetsmessig ikke gode nok, og det har dessverre resultert i ulykker, dårlig praksis, manglende lederevne og sikkerhetstiltak. Dette er ofte ikke synlig for gjestene, der de (med rettighet!) tror at alle kommersielle frilufts-utøvere og tilbydere har kompetansen på plass. Manglende kompetanse og dårlig praksis resulterer også i at såkalt guide/fører kan selge sine turer til lave priser, der han/hun aldri har brukt mye penger, tid, svett og tårer på utdanningen sin. Gjestene blir selvsagt tiltrukket av den lave prisen og vanskeliggjør det for seriøse aktører å leve av sin profesjon.

Hva kan gjesten forvente av en friluftslivaktør?

Årsaken til at det stilles spørsmål om hvilken utdanning eller kompetanse som skal ligge til grunn for å være veileder eller kommersiell aktør i bratt friluftsliv i Norge, er at det foreløpig ikke finnes noe bestemmende lovverk på dette. Når det er sagt, er friluftslivet her til lands likevel langt i fra lovløst. Det er mange år siden friluftslivet gikk fra å være en uformell tradisjon til å bli et anliggende for politikk, forvaltning, forskning, interesseorganisasjoner, skoler, næringsliv og så videre.

  • Friluftslivsloven av 1957 lovfestet retten til fri ferdsel i utmark, og hovedprinsippene i denne loven kommer til uttrykk i allemannsretten. Samtidig definerte også lovgivningen friluftslivets plass i det norske samfunnsapparatet (Tordsson, 2008).
  • Allemannsretten er fundamentet for det enkle friluftslivet. Den gir oss rett til å gå fotturer i skog og fjell, gå på ski i marka om vinteren, sykle og ri på stier og veier, og den bygger på respekt for miljøverdier, eiere og andre brukere. Loven skiller imidlertid ikke mellom private, ideelle eller kommersielle, og i utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet (Miljøverndepartementet, 2006, § 2).
  • I tillegg til allemannsretten, som sikrer fri ferdsel og opphold i utmark, er virksomheter som tilbyr forbrukstjenester regulert av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gjennom ”lov om produktkontroll”, også kalt ”produktkontrolloven”. Produktkontrolloven pålegger at alle virksomheter, både kommersielle og frivillige som tilbyr forbrukertjenester (for eksempel klatrekurs, brekurs, eller føring i fjellet) skal: ”… vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge at forbrukertjenesten medfører helseskade” (DSB, 2007, § 3).
  • I tillegg til å oppfylle kravet om aktsomhet, må friluftslivsaktører også forholde seg til arbeidsmiljøloven og kravene til internkontroll. Internkontroll innebærer flere punkter, blant annet at virksomheten skal: ”… sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelig kunnskaper og ferdigheter i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet” (Arbeidsdepartementet, 1996, § 5). Forskriften setter ikke som krav at arbeidstakernes kompetanse må dokumenteres skriftlig, men en kan lese videre at:

Internkontrollen skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse. Dokumentasjon som følger av krav i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen, for eksempel instrukser, tillatelser, kompetansebevis, sertifikater o.l. skal inngå (Arbeidsdepartementet, 1996, § 5).

 

Det er altså de ulike arrangørene og aktørene – menneskene som sitter i organisasjoner, selskaper eller institusjoner rundt omkring – som må forholde seg til produktkontrolloven, arbeidsmiljøloven og internkontrolloven når de bestemmer hvem de vil ansette. En kommersiell friluftslivsaktør har med andre ord rett til å ansette en person uten noen formell utdanning eller kompetanse dersom de mener vedkommende er kompetent til å gjøre jobben den blir satt til. På samme tid er det den ansvarlige aktør (i et kommersielt foretak vil den ansvarlige aktør i praksis bety innehaver og/eller daglig leder i bedriften) som vil sitte med ansvaret om noe skulle skje. Så sant en friluftslivsveileder ikke har opptrådt grovt uaktsomt ved en eventuell ulykke, vil ikke vedkommende stå ansvarlig. Når det er sagt, bør og skal ikke dette brukes som en hvilepute av friluftslivsveiledere, og det er også viktig at de er sitt ansvar bevisst når det gjelder hvilken kompetanse de innehar. Siden det ikke finnes krav til hva en veileder i bratt friluftsliv skal kunne, og det av og til kan være vanskelig å vurdere eksakt hvilken kompetanse en friluftslivsveileder har, må man derfor være ærlig mot seg selv og andre når man skal foreta det Mathisen (2003, s. 31) kaller: ”… de nødvendige personlige definisjoner av den veiledning man bedriver”. På grunn av økende kommersialisering og trendene i samfunnet, anbefales en formell utdanning eller kvalifisering etter eksisterende standarder for den som ønsker å være en kommersiell aktør i bratt friluftsliv. Det viktigste er likevel at den som ønsker å være en kommersiell aktør i bratt friluftsliv vurderer grundig hvorvidt man har den kompetansen som kreves for å ta med seg folk ut i krevende natur.

Oppfordrende ord for alle som deltar på kurs, tur, friluftsaktivitet:

Gjør deg opp en mening, spør hva slags kompetanse veilederen i bratt friluftsliv har, sett deg inn i dette før du betaler for noe. Husk at utdanning og kompetanse koster instruktøren og at han/hun nå skal tilbakebetale investeringen og samtidig kunne betale taket over hodet og mat på bordet! Det koster spesielt mye når kompetansen har blitt hentet eller kommer fra utlandet. Selv om Norge ikke har formelle utdanningskrav til alle friluftsliv aktører, så setter land som Kanada, England, Frankrike og andre vest-Europeiske land høye krav.

Ikke bare vær av den oppfatningen at du kan føle deg trygg på at kommersielle aktører som opererer innen bratt friluftsliv har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å gjennomføre aktivitetene på en trygg og god måte.

High Camp Nord

Gå mot vinden. Klyv berg. Se mot nord. I april 2018 kommer FriFlyt og HighCamp nordover, og vi i Rocks & Rivers står for all føring på ski festivalen – igjen.

Når en tredje destinasjon for High Camp skulle bestemmes i 2017, var det Rolf Jacobsens ord som lå i bakhodet. Med alternativer som Lyngen, Senja og Lofoten falt gjengen i FriFlyt omsider på Bodø – et forblåst mellomstopp tenker kanskje du? Mye mer å by på – tenker vi! Enorme muligheter for bra skikjøring med nærhet til fjell og fjord. I tillegg er både jeg og Torgeir skredobservatør for skredvarslingen og vet vi hvor å finne den beste kjøresnøen.

High Camp er en av Nordens største toppturfestivaler og en fantastisk arena for erfarne og nybegynnere innenfor den populære fritidsaktiviteten. Konseptet er et godt etablert merkevare og arrangeres fra før i Jotunheimen og i Sunnmøre.

Fjorårets High Camp Nord – The story

Den andre av totalt tre High Camper sesongen 2017 gikk av stabelen i Bodø helgen 20.-23. april, med Saltstraumen Hotel som base. Litt i underkant av 50 deltakere pluss sponsorer og guider deltok på det som skulle bli en helg med god stemning og karakterbyggende vær. Vind og snøvær la absolutt ingen demper på stemningen og det viste seg å bli en svært lærerik helg for de som tok turen nordover.

På Bodø Lufthavn ble gjestene tatt i mot med en nordlandspils i hånda. Etter en kort busstur ut i havgapet befant de seg på festivalarenaen Saltstraumen Hotel, som ligger rett ved det som anses som verdens sterkeste malstrøm. På kvelden stod informasjon om morgensdagens turer på programmet og vi som var guide ansvarlig hadde en klar melding: «vind og snø gir oss vanskelige forhold i fjellet». Løsningen ble et utvalg av alternativer i Valnesfjorden hvor deltakerne kunne velge mellom turer med fokus på – «hopp og dropp», og «ekstra høydemeter».

De fleste tok tidlig kveld og fredag morgen var alle klare til å oppleve nord-norske fjell. Lite sikt og mye vind førte til at de kunne vært hvor som helst egentlig. Heldigvis hadde vi guider funnet et område i le – ergo mindre vind og finfin snø til å leke seg i.
Tilbake på hotellet åpnet himmelen seg og sola tittet fram – her ventet en varm utestamp og en kald øl.

En real badeøkt, middagsbuffet og noen øl senere kunne deltakerne delta på foredrag med en av våre guider Gaute Hangaas Brenna. Han fortalte en gripende historie om sin opplevelse av å bli tatt i skred og å få livet i gave. En historie som lot mange sitte igjen tankefulle og med klump i halsen. Neste dag kunne vi love vesentlig bedre vær, men konservative valg måtte til da forholdene i fjellet var svært potente.

Lørdags morgen gikk turen tilbake til Valnesfjorden, hvor deltakerne skulle gå ulike ruter opp mot Kistrandfjellet og Kistrandryggen. I det vi begynte å gå falt det hvitt gull fra himmelen. Før vi hadde rukket å glede oss skikkelig over nysnø fra oven, åpnet himmelen seg å sola tittet fram. Vi fikk litt bedre utsikt over terrenget og området enn dagen før, og kunne skue utover Valnesfjorden.

Karakterbyggende forhold

Da vi orienterte oss oppover fjellsiden hørte vi dagens første drønn. Siden til høyre for oss løsnet og skled sakte nedover fjellsiden. «En opplevelse som skaper respekt», sier en av deltakerne. «Karakterbyggende» sier en annen. I det vi setter oss ned for å spise lunsj har moder jord bestemt seg for å sentrifugere alle som er på fjellet i dag. Det blåser opp, det snør og sikten blir dårlig. Heldigvis finnes det ikke dårlig vær – bare dårlige klær, så vi pakker oss inn i dunjakker. Egentlig er det ganske deilig å kjenne at det «røsker» litt i skjegget – kjenne at man lever!

I Nord-Norge sier de «vess det ikkje har førrandra sæ innen ti minutt – så blir det sånn». Det stemte ganske greit. Plutselig fikk vi solskinn. Vi iverksatte tiltak, rev av skifellene og kjørte ned en slak side hvor vi kunne la stålkantene styre svingradiusen. Ingenting er så deilig som bekymringsfri skikjøring – spesielt når det er med trollske lysforhold og fjordutsikt.Det Nord-Norske sitatet viste seg å stemme ganske greit da det like fort som sola kom – tetnet til igjen. På grunn av dårlig sikt og krevende forhold i fjellet (les: stor skredaktivitet), valgte vi å stoppe å grave noen snøprofiler i et heng. En halvtime senere skled vi videre, med litt mer kunnskap om snødekket og hvordan man kan vurdere det. Alle grupper opplevde fjernutløsning av skred.

Litt mer ydmyk og litt mer erfaren gikk turen tilbake til hotellet hvor det ventet grillpølser, badestamp, badstu og øl. Det begynner nesten å bli en rutine for mange og stemningen er fryktelig god selv om det snør vannrett.

Søndag stod bussen klar og hele gjengen skulle ut på tur igjen. Summit-feveren var lagt bort og med mer sikt, mer blå himmel, mindre vind og nysnø stod god skikjøring på planen. Etter flere runder med fellene av og på, kunne deltakerne logge høydemeter og leken skikjøring på søndagens turdag.

Med litt mer kunnskap, litt flere venner, litt barskere og en øl i hånda forlot de Saltstraumen Hotel for denne gang.

Takk til alle som bidro til å gjøre helgen komplett – vi gleder oss til gjentakelse april 2018!

Stisykkel guider

Det er avklart: om sommeren er det ingenting som slår stisykling. Jeg er hekta. Foran oss bryter de første knausene seg opp etter bare noen hundre meter, og langt bak dem ligger det store, grå massivet, som er Jotunheimen. Intense klatringer som sliter på kreftene byttes etterhvert med lange, slake vyer når vi har kommet oss i høyden. Blodet bruser i beina ved første nedoveretappe, hvor vi står og oppnår en god flyt og konstant rytme. Det føles som om du glir gjennom løypa, omtrent som et tog i jernbanespor.

Før syklet vi bare på grus, ned i bygda – nå er det i forandring, for stisykling er mye morsommere enn grusveisykling.

For å oppnå flyt gjelder det, som på flate grusveier, å holde farten oppe. Men på en smal, svingete sti er det tekniske aspektet som øker vanskelighetsgraden – og det morsomme med terrengsykling – vesentlig. Da er det viktig å få noen tips og triks underveis for så å kjenne på adrenalin-rushet som strømmer gjennom kroppen, og tilfredsheten etter å ha jobbet hardt.

Sommeren skal fra nå av brukes på stisykling. Avgjort.

Denne sommeren har jeg drømt om grus, gjørme, tørre stier og raske nedoveretapper. Vi har vært oppe, over og nedover fjell; trosset stein, røtter og små hopp, og hadde det utrolig kjekt. Vi sitter igjen med minner om gode og vonde dager med skader og tårer – dager vi kommer til å huske i over lang tid. Etter at  min partner fikk meg hekta på stisykling og utfor har læringskurven vært bratt, men gleden har vært like stor.

Med økt tilrettelegging og interesse for stisykling, ser vi at sporten tiltrekker seg nye og større brukergrupper fra både inn- og utlandet. Trygghet og kvalitet er en viktig suksess parameter for Norge i jakten på å bli en internasjonalt anerkjent terrengsykkeldestinasjon, og en guide-utdannelse kan være en måte for guider å utvikle sitt produkt, kvalitetssikre leveransen, bygge posisjon og skape enda bedre lønnsomhet. Hittil er det få i Norge som er kvalifisert som stisykkel-guide. Det er selvsagt fint å vise andre de gode stier, men vi føler på mangelen rundt flere tema som er del av profesjonell guiding: gruppe dynamikk, navigasjon, ledelse, kunnskap og kompetanse på sykkel teknikk. Derfor begynte vi å undersøke om Norge hadde en stisykkel guide/instruktør utdannelse, og fant ut at dette per dags dato ikke finnes. British Cycling i England har derimot et godt etablert system innenfor stisykkel guiding og holder gode kurs som holder en høy standard. Avgjørelsen var tatt raskt: vi skulle utdanne oss som stisykkel-guider.

Om å bli stisykkel-guide

For å få rå til flyturen og kurset, ble matbudsjettet skrudd ned: fra da av bestod menyen av enkle og billige matvarer som havregryn og kål. Sykkelkoffert ble pakket, vi fløy til London Heathrow – leide oss en bil og kjørte sistdelen til Sør-Vest England, Exmoor, for å ta kurset «Mountain bike leader level 2».

Vi tok kurset hos Exmoor Adventures som har kompetente guider og instruktører. Kurset gikk over noen dager og var fullpakket av kunnskap og kompetanse.

Etter kurset var det tid for eksamineringen. Litt små nervøst begynte vi dagen på en 23 kilometer lang tur på stier ved Minehead og Porlock. Fantastisk terreng som satte vår navigasjon på prøve. Underveis måtte vi fikse sykkelen og løse forskjellige scenario. En lang dag kom til slutt og vi kan med stolthet si at vi er godkjente guider level 2.

Rocks & Rivers setter din sikkerhet i høysetet og bruker kun godkjente instruktører. Våre instruktører har sin utdannelse gjennom bla. Norsk Fjellsportforum, ISIA, IVSI (ski instruktør), Norsk Padleforbund og NOLS (National Outdoor Leadership School).

Neste sommer..

Dette gjør oss klar for neste sommeren med grenseløs stisykling – på Skeikampen, midt i Oslo, Elverum, Jotunheimen. Er du med? Med egen guide får du mer tid til sykling, og gode tips som garantert gir deg en bedre sykkelopplevelse. Alt tilpasset din gruppe, selvsagt.

Send oss en epost for å holde deg oppdatert

Vi guider deg gjerne på ditt neste sykkel eventyr, om det så er på sti eller i utfor bakke 🙂

Øyeblikk fra friluftsmekka

Øyeblikk fra friluftsmekka Chamonix – Juni 2017 –

Å gå større krever en dose utfordring, en porsjon mot, og klatrepartnere som du stoler på. Selv om dette ikke var første gang vi var i Chamonix var researchen vi hadde gjort på forhånd av tynn karakter. Noen få guidebøker var mer eller mindre det vi hadde i handa, og vi hadde store planer om å klatre de feteste linjene – inspirert av gamle fotspor av dem som hadde vært der lenge før vi ble til. Det kunne nesten virke som om vi nettopp hadde begynt med denne type klatring: full av adrenalin pushet vi på og klatret sørsiden av Rébuffat-baquet (Aiguille du Midi, TD+ 6a III 250m) som akklimatiseringstur. Litt av et valg – da en i  turfølget kastet opp og må rappellere ned.. Hele poenget med akklimatisering er jo at man blir vandt til de store høyder over lengre tid, slik at man kan komme seg på en høgere liggende rute neste gang.

Men så må en bare innse det: tross lang erfaring og høy kompetanse er den menneskelige faktoren vår største utfordring – vi er tross alt mennesker, og blir påvirket av forskjellige faktorer – også vi som guider i fjellet. Viktig er det om vi er i stand til å håndtere/takle våre feil og om vi klarer å løse problemene som oppstår på en forsvarlig og god måte. Det er nettopp det vi ønsker å stå for: vi viser mot og konfronterer frykt, omfavner forandring og vekst. Vi ser på feil som springbrett, ikke som veisperre. Det betyr at vi tror at god risikohåndtering har sitt opphav i god dømmekraft som er basert på erfaring, kunnskap og en aktiv livsstil. Erfaring og kunnskap bygges opp over tid. Et lidenskapelig ønske om å utforske det som skjuler seg mellom topper og breer leder oss inn i svette, store opplevelser og noen skuffelser.

Etter å ha fått kameraten ned på trygg og lavere grunn, boltrer vi oss videre. Vi er i selve lekeplassen og tenker å utnytte dagene våre godt. Mont Blanc ligger i det fjerne. Det var her fjellsporten startet, med den første bestigningen, 8.august 1786. Nærmere gondolaen ligger et rotete, komplekst og øde landskap. Det var muligheten til å klatre Rébuffat-baquet som gav alle følgesvenner stjerner i øynene. Ruta er fantastisk, med gode muligheter for tradisjonell klatring. Pitch 1 (5.9+/5c) går unna med litt tilvenning til granitten, pitch 2 (crux pitchen, 5.10/6a+) byr på utfordringer og noen fortvilte rop, mens resten av laget gledelig synger på nasjonalsangen. Resten av klatringen er mindre komplisert, spesielt med tanke på det vi allerede har vært gjennom, og byr på gode «moves», men det er siste pitchen som virkelig byr på interessante bevegelser. Linjen har forsvunnet og vi lurer fælt på hvor vi skal klatre videre. Her og der finnes det noen gamle bolter, og vi blir fort enige om at det er helt OK å bruke disse, hvert fall som et lite hjelpemiddel..

Vi begynner å glede oss til å komme oss ned fra denne vanskelige klatreveggen som allerede hadde byd på nok utfordringer. Vi gleder oss til biff og rødvin. -Eh, opp her da? -I følge guideboka skal det være grei klatring. -Ok, jeg klatrer! Det smootha seg til etterhvert, trodde vi då. Det hele føles veldig bekymringsfritt og stort. Til også boltene forsvinner ute av synet og vi klamrer oss til det som føles de siste synlige hånd- og fot tak. -Opp der må det være! En hand strekkes ut. En siste kile blir satt inn. Det er nå vi må satse at det holder. Satse på at denne «ruta» går videre og at vi faktisk klarer oss opp på den lille kilen. Den andre handen strekkes til samme plass og kroppen blir vrengt etter. Timesvis med styrketrening kommer endelig til nytte og vi kommer oss opp, på en eller annen måte. Sånn er det når en følger fotsporene til dem åpnet ruta for vel 49 år siden. Litt av en prestasjon.

Inspirasjon er viktig. Vi inspirerer til store turer i land verden over, til å komme seg ut av komforten og gjøre inne om til ute. Vi blir inspirert av folk som allerede lever det livet. La deg inspirere du også til å se på noe som er større enn deg selv. Se på kontrastene. Føle på dine begrensninger, og kjenne på mestringen når du lykkes med det du har satt deg fore. Da blir livet litt mer lekent, gøy og verdt å leve.

Som del av et globalt friluftsnettverk (High Country Community) arrangerer vi en tur til Chamonix hvert år. Ta kontakt om du ønsker å bli med Juni 2018.

Utforsk det kalde elementet

Om du vil utfordre deg selv innen trygge rammer, anbefales det å stå på Engabreen og se nedover det grønnfargede vannet i Holandsfjorden.

Isbreen er en egenartet verden. Isen former topper og rygger, innimellom er det dype sprekker, og det hele har en dyp mellomblå farge. Engabreen ligger uendelig vakkert til mellom de spisse tindene i Saltfjell-Svartismassivet og Holandsfjorden. Denne bretunga er en del av Svartisen, Norges nest største isbre, og er den breen på Europas fastland som kommer nærmest havnivå. Siden den er så lett og nå, og ligger i et så vakker landskap, er den populært for aktiviteter som brevandring og isklatring.

Taulag

Nødvendig sikkerhetsutstyr er stegjern på føttene, klatresele, isøks og hjelm. Så blir alle bundet sammen i et taulag. Breføreren går foran, og det er maksimalt 7 personer på én fører. Når alt er klart, begynner man å klatre oppover. Engabreen er nokså bratt, så man går mye i oppoverbakke. Breføreren velger imidlertid en løype som er både utfordrende, men også overkommelig. Når man må forsere en brattere løype, bruker man øksen for å holde balansen, men det er aldri snakk om å hale seg oppover etter øksa. Innimellom setter føreren en isskrue i isen og fester den til tauet. Då går hver enkelt opp til isskruen, omplasserer karabinkroken som sitter på isskruen, og så går nestemann opp.

Hvem kan gå på bre?

De fleste kan gå på bre. Man må ha full førlighet i både armer og bein og god balanse. Det er satt en nedre grense på 11 år. Det er en fordel å være i passe god form. På den timen det tar å komme seg opp til breen, får breføreren et godt inntrykk av hvordan gruppen klarer seg, og vil prøve å legge opp løypa deretter.

Klatre på brefronten

En egen variant av brevandring er å klatre på en isvegg. Da festes et tau øverst på en bratt isvegg og guiden står nede og sikrer mens du klatrer opp. Dette kan høres skummelt ut, men det er noe de fleste kan gjennomføre og ha glede av.

Sikkerhet

Rent generelt behøver ikke gjestene bry seg om sikkerheten, så lenge de følger alle instrukser. Breførerne har lang erfaring og skolering innenfor faget og har høy kompetanse. Vi har aldri hatt uhell og/eller skader av betydning i de 10 år vi har holdt på med brevandring.

Hva nå?

Vi tilbyr brevandring og isklatring gjennom sommersesongen frem til oktober. Du stiller selv med fjellsko, solbriller, varme klær, hansker og solfaktor, så stiller vi med alt det nødvendige breutstyret. Turen tar ca.6-7 timer, inkludert en 45 min gange hver vei til breen, briefing og 2-3 timers effektiv vandring/klatring.

Etter turen kan du nytte en øl eller iskrem på Brestua.