Topptur med tunga rett i munnen

Ski og løssnø er en fantastisk kombinasjon. Det er ingenting som får meg til å glemme tid, sted og bekymringer slik som en fin fjelltopp med 30 cm fersk nysnø. Det er så fristende å sette utfor i løssnøen; og det er akkurat det som kan være skummelt, fordi skikjøring på feil sted utsetter en for en usynlig risiko. En risiko som er vanskelig å bedømme og som kan være så mye større enn man aner.

Skredulykke på nært hold

På kvelden skjærtorsdag 2010 kjempet legene ved sykehuset i Tromsø forgjeves for å redde min venninne og hennes mann etter at de ble tatt av snøskred. Bare noen dager tidligere hadde vi snakket om å ta denne turen i lag, men jeg forandret planen, og dro til Lofoten isteden. De ble tatt på Kvaløya, ved Tromsø, etter å ha kjørt ned en bratt bakke der de ble stoppet av en is-foss. De snudde for å gå tilbake den veien de kom, da de fjernutløste snøskredet over seg. Snøen buldret nedover, og tok med seg de to. Noen ganger er naturkreftene så brutale at livene ikke står til å redde. Det er smertefullt å innse at de to, som var svært aktive innen friluftsliv og som hadde store fremtidsdrømmer, nå var revet vekk. Skredulykken satt dype spor og forandret mine holdninger; i etterkant av denne hendelsen gikk jeg mange runder med meg selv hvor jeg tok opp store spørsmål rundt risikovillighet, kvalitet på skredfarevurdering, terrengvalg og kjøremønster. Jeg har jo kjørt ned bratte fjellsider utenfor løypene i Sveits da jeg var skibumse, falt i skredterreng, gått på topptur mens uværet stod på, og oversett faretegn, senere har jeg også tenkt «sikkerhetsdelen (litt innføring innen redning) har jeg så det kan jeg». Alt har gått bra, både med meg og de jeg kjørte ski med – til påsken 2010.

Med hjertet i halsen og tungen i munnen

Det er mange som tror at frikjøring og topptur handler om å flaske rundt i ukjent, bratt terreng med hjertet i halsen og hodet fullt av adrenalin. Det er imidlertid ikke slik det fungerer, i hvert fall ikke for mange av oss. Jeg er enig i at det finnes risiko og at man bør være rustet med lang erfaring, finslipt skiteknikk og rett utstyr for å oppholde seg i skredfarlig terreng.

Jeg prøver å forberede meg med å se terrenget gjentatte ganger på avstand, vurdere skredområder, finne svake lag i snødekket, tenke hvor utbredt de er og hvordan de styrer meg i valgene mine, utvei fra området og til slutt før kjøring: hvordan er forholdene akkurat nå, og kan noe endre forholdene i løpet av turen? Jeg ser på værhistorikken og snakker med lokale folk før jeg beveger meg opp i fjellet. Grunnen til at jeg stopper, graver i snøen og peker ut linjer er fordi jeg ønsker å vurdere sikkerheten hele tiden.

Ski er en kontrollsport. Mange har etter min mening ingenting å gjøre i skredterreng, og hvorfor de absolutt må kjøre så bratt når de ikke en gang kan kjøre kontrollert i slakt terreng, er et godt spørsmål å belyse. Tross alt trives de aller fleste bedre i slakere terreng og er vår evne til å finne den beste kjøresnøen avgjørende for vår og andres trygghet. Det som imidlertid er viktig er at vi holder oss innenfor våre begrensninger og kommer levende ned til varm kakao, som planlagt. Hva som er hasardiøst og hva som er en gjennomtenkt vurdering, avhenger av hvilken bakgrunn man har, både innenfor ski og skredfaget. Hvis man er det minste usikker, vet man i realiteten at man er på vei i feil retning.

Er man noen gang utlært?

For en liten stund siden overhørte jeg en samtale som omhandlet topptur og teknikk. Vedkommende hadde skaffet seg topptur utstyr og var nå interessert i å ta et sånn «toppturkurs». «Sikkerhetsbiten har jeg nemlig alt tatt». Jeg forundrer meg ofte over sånne utsagn. Hva betyr det? Har folk generelt lært nok på et skredkurs? Etter at jeg tok mitt første skredkurs skjønte jeg plutselig litt mer av skredboka jeg hadde forsøkt å lese. Men jeg er langt fra utlært; selv etter mange års erfaring, guiding og jobbing som skredobservatør for Varsom (det Norske skredvarselet), kan jeg litt – men langt fra alt. Fremdeles sitter vi med ubesvarte spørsmål om hvordan og hvorfor snøen oppfører seg som den gjør.

Det som gjør meg bekymret er den nye offpiste kulturen: randonee ser ut til å være den nye folkesporten for alle Nordmenn som noen gang har hatt (fjell)ski under beina. Jeg er bekymret over tendensene i det Norske miljøet som har gått fra en «gå rundt» til «stå på/gå over»-kultur. Kulturen dyrker frem toppturgåere/offpiste kjørere som verken har #alpine forutsetninger, #ydmykhet eller #snøkunnskap for å komme seg levende hjem til kakao. 

Ulykkesstatistikken fra IKAR, der antall omkomne i heisnære nedfarter i mange år har utgjort mellom 1/5 og 1/3 av alle som har mistet livet i snøskred i de rundt 20 medlemslandene, taler for seg selv. Når flere oppsøker komplekst terreng (uten å vite at de gjør det, eller har forutsetningene på plass), skjer det flere ulykker i vinterfjellet. Felles for alle skredulykker er at de involverte har feilvurdert risikoen og betalt med livet sitt. Selv «eksperter» og dyktige skikjørere tar feil når det gjelder skredfare. Det er bare å holde tunga rett i munnen.

Om å være dyktig på ski

Vi jobber daglig for at flere skal bli dyktigere på ski. Det å kunne kjøre ski, ordentlig altså, teknisk korrekt – går som et rødt trå gjennom alle kursene vi gir. Det er sant at sannsynligheten for at en dyktig skikjører faller mindre, og at de kan holde en større hastighet som igjen lager mindre trykk på snødekket. Det har vist seg, at ved fall kan belastningen på snødekket være 6-7 ganger sin egen kroppsvekt (Landrø, 2008). Frikjøreren kan være dyktig til å unngå stort trykk på snøen og han kan være så flink på ski at han kan kjøre unna et snøskred hvis forholdene ligger til rette for det. På den andre side er en frikjører ikke flinkere til å vurdere snøskred kun på bakgrunn av skiferdigheter. Dette stå-stedet om at frikjørere har mulighet til å håndtere snøskred kan argumenteres for og i mot ut i fra hvilke elementer du vurderer tyngst, og hvilke ledd av opplevelsen du skal fokusere på. Det er mange om, men, og hvis i denne påstanden. Men når det kommer til stykke er vi alle like under snøen hvis vi blir tatt. Det er bare å holde tunga rett i munnen.

Dyrk frem kunnskap, erfaringer, gode holdninger og skikkelig skiteknikk

Jeg mener at vi må fokusere på å dyrke frem gode holdninger. Kunnskap og erfaring (gjennom flere! kurs og øvelse) skal i større grad kunne sette oss i stand til å ta beslutninger vi kan stå for. Våre skiferdigheter legger til rette for at vi kan kjøre så trygt som mulig.

Så, kom deg på kurs i vinter også; Et lite kurs er ikke nok. Vis interesse, stil spørsmål – undersøk og vurder. Få bedre snøkunnskap hvis du føler du har terrenget under kontroll. Lær deg terrengvurdering om du ikke kan det fra før. Kom deg ut, få egenerfaring, stikk nesa i snøen og prøv å finne det svake laget det varsles for. Forbli ydmyk – ingen av oss har 100% kontroll. Først da er du på rett vei.