Profesjonell kompetanse, ja takk!

Hvem kan gjøre hva som guide eller instruktør i det bratte friluftslivet? Utdanning og kompetansekrav til veiledere i det bratte friluftsliv og kommersialisering av friluftslivet leder til dagsaktuelle utfordringer og spørsmål.

Vi i Powder and Dirt setter din sikkerhet i høysetet. Derfor legger vi vekt på at alle instruktører er kompetente og ikke bare har erfaring, men også utdanning. Utdanning koster. Det koster å ha friluftsliv som levebrød, mer enn man tror; De største kostnader er tid og penger – i mange forskjellige varianter. Vi for eksempel jobber frem mot å bli EO-MTB (international professional mtb instructor-guide) godkjent. For å gå veien må vi:

  • logge mange timer på stisykkel i relevant terreng; slik terreng må vi ofte reise til; synlige kostnader er da bensin, kanskje et fly til et annet land, og reparasjoner underveis. Usynlige kostnader er tid der man ikke tjener penger, tid som man ikke får brukt med sin familie (tenk tid med barn), ha velfungerende sykler, etc.
  • ta utdanningen når vi har kommet oss på nivå; en synlige kostnad er jo selve utdanningskostnaden og reisen dit. Usynlige kostnader er igjen tid; tid man bruker på kurs/utdanningen isteden for inntektsgivende jobb, tid man er borte fra familie og venner. Selvsagt skal stisykkelen fungere som den skal underveis.. reparasjoner og sykkeldeler, klær og annet utstyr skal også være på plass.
  • Hvis man da har jobbet godt og består eksamen har man lov å juble. Det er lov å juble høyt og samtidig slenge litt ekstra penger på bordet for å dekke medlemsavgifter, forsikringer, etc.
  • Endelig har man fått det kompetansemessige på plass, alt av markedsføring er betalt, og kan man begynne å tjene tilbake pengene og tjene noen nye kroner. For kompetanse skal jo gi avkastning!?

Gir kompetanse avkastning? Kompetansens verdi – og utfordringer rundt det – i Norge

Friluftsliv i Norge har en lang historie. Dens utvikling i dag er viktig for både næringen og nasjonal identitet i sin helhet. Norge har unike kvaliteter som friluftsområde, og dette har ført til voksende kommersialisering og virksomhet på mange områder. Denne utviklingen er i utgangspunkt positivt, men det resulterer også i små og store utfordringer.

For å utvikle gode opplevelsesprodukter må sikkerhetskrav og krav om sertifiserte, kompetente instruktør-guider være på plass. Instruktørene i Powder and Dirt har tatt relevant utdanning og er sertifiserte. For å oppnå så stor glede som mulig med så liten risiko som mulig, er Powder and Dirt medlem av diverse organer som setter en nasjonal standard for instruktører, førere og kursarrangører i fjellsport. Gjennomtenkte arbeidsmønstre og konsekvensreduserende tiltak øker vår sjanse for å gjøre gode og bevisste valg i vårt ansvarsfulle arbeid.

Litt om historien

Først på 1970-tallet kom for alvor en norsk, friluftslivspolitikk noe som etter hvert skulle få store konsekvenser for organiseringen av friluftslivet. Norske myndigheter så på det som sin oppgave å stimulere og legge til rette for økt friluftslivsutøvelse i befolkningen. Gjennom 1970- og 1980-årene foregikk det en institusjonalisering av friluftslivet ved etableringen av Norges høgfjellsskole, at friluftsliv ble opprettet som høgskolestudium – både som eget fag og som en del av lærerutdanningen – samt oppstart av friluftslivslinjer på folkehøgskoler og etablering av leirskoler (Repp, 1993). Friluftslivsveiledning, slik vi kjenner det i dag, oppstod idet friluftslivet ble trukket ut av det spontane friluftslivet og inn i kurs og opplæringssammenheng tidlig på 1970-tallet. Veiledning i friluftsliv ble etablert som en didaktisk undervisningsmodell18, og utgangspunktet var miljøet rundt Nils Faarlund og Høgfjellsskolen hvor den primært ble utviklet i kurs- og opplæringssammenheng innen fjellsporten (Bischoff, 2000; Repp, 2001). Modellen som ble utarbeidet har senere blir brukt som et grunnlag for friluftslivsveiledning av både høgskoler, folkehøgskoler, frivillige organisasjoner og kommersielle aktører.

Selv om enkelte friluftslivsorganisasjoner her til lands har eksistert i over hundre år, foregikk både utøvelse av friluftsliv og veiledning frem til 1970-tallet i familie- og vennekretsen hvor de eldste videreformidlet sin erfaring og kjennskap til livet og naturen til de yngre generasjonene (Faarlund, 1991; Jensen, 2003) fikk gradvis opparbeidet erfaring i rollen som formidler/veileder. Gevinsten ved en slik praksis var rekrutteringen av personer med spesiell tilknytning til kursstedet. De praktiserte lokal etikk, hadde ofte god lokalhistorisk innsikt, detaljert kjennskap til terrenget og oversikt over farbare veier under ulike værforhold i området. Friluftsliv var på den tiden å regne som en uformell tradisjon.

Realiteten i dag. Dessverre har vi i senere år ikke klart å overføre denne kunnskapen om naturvennlig og sikker ferdsel. Realiteten nå til dags er at personer (som utgir seg for å være guider/førere) tar seg friheten av å dive med kommersiell friluftsliv uten å ha denne opparbeidede kompetansen. Deres arrangementer og evt andre instruktører de bruker er kvalitetsmessig ikke gode nok, og det har dessverre resultert i ulykker, dårlig praksis, manglende lederevne og sikkerhetstiltak. Dette er ofte ikke synlig for gjestene, der de (med rettighet!) tror at alle kommersielle frilufts-utøvere og tilbydere har kompetansen på plass. Manglende kompetanse og dårlig praksis resulterer også i at såkalt guide/fører kan selge sine turer til lave priser, der han/hun aldri har brukt mye penger, tid, svett og tårer på utdanningen sin. Gjestene blir selvsagt tiltrukket av den lave prisen og vanskeliggjør det for seriøse aktører å leve av sin profesjon.

Hva kan gjesten forvente av en friluftslivaktør?

Årsaken til at det stilles spørsmål om hvilken utdanning eller kompetanse som skal ligge til grunn for å være veileder eller kommersiell aktør i bratt friluftsliv i Norge, er at det foreløpig ikke finnes noe bestemmende lovverk på dette. Når det er sagt, er friluftslivet her til lands likevel langt i fra lovløst. Det er mange år siden friluftslivet gikk fra å være en uformell tradisjon til å bli et anliggende for politikk, forvaltning, forskning, interesseorganisasjoner, skoler, næringsliv og så videre.

  • Friluftslivsloven av 1957 lovfestet retten til fri ferdsel i utmark, og hovedprinsippene i denne loven kommer til uttrykk i allemannsretten. Samtidig definerte også lovgivningen friluftslivets plass i det norske samfunnsapparatet (Tordsson, 2008).
  • Allemannsretten er fundamentet for det enkle friluftslivet. Den gir oss rett til å gå fotturer i skog og fjell, gå på ski i marka om vinteren, sykle og ri på stier og veier, og den bygger på respekt for miljøverdier, eiere og andre brukere. Loven skiller imidlertid ikke mellom private, ideelle eller kommersielle, og i utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet (Miljøverndepartementet, 2006, § 2).
  • I tillegg til allemannsretten, som sikrer fri ferdsel og opphold i utmark, er virksomheter som tilbyr forbrukstjenester regulert av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gjennom ”lov om produktkontroll”, også kalt ”produktkontrolloven”. Produktkontrolloven pålegger at alle virksomheter, både kommersielle og frivillige som tilbyr forbrukertjenester (for eksempel klatrekurs, brekurs, eller føring i fjellet) skal: ”… vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge at forbrukertjenesten medfører helseskade” (DSB, 2007, § 3).
  • I tillegg til å oppfylle kravet om aktsomhet, må friluftslivsaktører også forholde seg til arbeidsmiljøloven og kravene til internkontroll. Internkontroll innebærer flere punkter, blant annet at virksomheten skal: ”… sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelig kunnskaper og ferdigheter i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet” (Arbeidsdepartementet, 1996, § 5). Forskriften setter ikke som krav at arbeidstakernes kompetanse må dokumenteres skriftlig, men en kan lese videre at:

Internkontrollen skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig på bakgrunn av virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse. Dokumentasjon som følger av krav i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen, for eksempel instrukser, tillatelser, kompetansebevis, sertifikater o.l. skal inngå (Arbeidsdepartementet, 1996, § 5).

 

Det er altså de ulike arrangørene og aktørene – menneskene som sitter i organisasjoner, selskaper eller institusjoner rundt omkring – som må forholde seg til produktkontrolloven, arbeidsmiljøloven og internkontrolloven når de bestemmer hvem de vil ansette. En kommersiell friluftslivsaktør har med andre ord rett til å ansette en person uten noen formell utdanning eller kompetanse dersom de mener vedkommende er kompetent til å gjøre jobben den blir satt til. På samme tid er det den ansvarlige aktør (i et kommersielt foretak vil den ansvarlige aktør i praksis bety innehaver og/eller daglig leder i bedriften) som vil sitte med ansvaret om noe skulle skje. Så sant en friluftslivsveileder ikke har opptrådt grovt uaktsomt ved en eventuell ulykke, vil ikke vedkommende stå ansvarlig. Når det er sagt, bør og skal ikke dette brukes som en hvilepute av friluftslivsveiledere, og det er også viktig at de er sitt ansvar bevisst når det gjelder hvilken kompetanse de innehar. Siden det ikke finnes krav til hva en veileder i bratt friluftsliv skal kunne, og det av og til kan være vanskelig å vurdere eksakt hvilken kompetanse en friluftslivsveileder har, må man derfor være ærlig mot seg selv og andre når man skal foreta det Mathisen (2003, s. 31) kaller: ”… de nødvendige personlige definisjoner av den veiledning man bedriver”. På grunn av økende kommersialisering og trendene i samfunnet, anbefales en formell utdanning eller kvalifisering etter eksisterende standarder for den som ønsker å være en kommersiell aktør i bratt friluftsliv. Det viktigste er likevel at den som ønsker å være en kommersiell aktør i bratt friluftsliv vurderer grundig hvorvidt man har den kompetansen som kreves for å ta med seg folk ut i krevende natur.

Oppfordrende ord for alle som deltar på kurs, tur, friluftsaktivitet:

Gjør deg opp en mening, spør hva slags kompetanse veilederen i bratt friluftsliv har, sett deg inn i dette før du betaler for noe. Husk at utdanning og kompetanse koster instruktøren og at han/hun nå skal tilbakebetale investeringen og samtidig kunne betale taket over hodet og mat på bordet! Det koster spesielt mye når kompetansen har blitt hentet eller kommer fra utlandet. Selv om Norge ikke har formelle utdanningskrav til alle friluftsliv aktører, så setter land som Kanada, England, Frankrike og andre vest-Europeiske land høye krav.

Ikke bare vær av den oppfatningen at du kan føle deg trygg på at kommersielle aktører som opererer innen bratt friluftsliv har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å gjennomføre aktivitetene på en trygg og god måte.